Besøk av forfatteren Hilde Hagerup

Heihei! Igår hadde vi besøk av en kjent forfatter her i Fredrikstad, og Norge generelt. Det var utrolig spennende, og vi lærte veldig mye om skriving og det å skrive med sin egen "stemme". Kjempe lærerik time! Vi skulle også skrive en liten tekst som vi kun fikk 20 munitter på, da vi bare skulle finne på en ting å skrive om, og bare skrive ned alt det vi tenkte rundt det. Kjempegøy!

Dette er teksten jeg skrev:

Lidelsen.

Alt føles bare ut som en stor klump med masse vondt. En smerte som ikke kan måle seg med noen smerte jeg noen gang har følt. Det som en gang var det beste jeg hadde, er nå en del av livet mitt jeg helst vil glemme. Jeg vil gjemme det bort og aldri se noe til det igjen. Den store lidelsen.

Alt var en gang perfekt. Før alt begynte å hope seg opp i små knuter av fortvilelse, var jeg en glad jente med et stort smil om munnen og jeg hadde ikke et vondt ord å si om noen. Alt har endret seg. Jeg tror ikke jeg kan si et eneste godt ord om noen lengre. Det er som om det ligger en sky av hat over hodet mitt, og bare venter på at jeg skal brase ut i sinne. Skrike til alle rundt meg og si at jeg hater de for alt som har skjedd, og at jeg virkelig aldri har vært så lei meg noen gang.

Jeg har et håp. Et håp om at en dag vil han se på meg igjen, og si at han angrer. Angrer for den lidelsen og sorgen han gav meg rett i hånden. At han vil ha meg tilbake til tross for alt som har skjedd. Men det er kun et håp, og absolutt ikke noe jeg tror. Jeg tror aldri han vil se på meg med de vakre øynene sine igjen, og si at han er glad i meg på den måten han kunne si det før. Han kommer aldri til å ta meg med på de idylliske turene ved vannet, og han vil aldri igjen kunne holde rundt meg og kysse meg med de myke leppene sine. Jeg hater han.

Hva skal jeg føle, hva skal jeg tro? Jeg vet ikke om jeg vil hate han, eller om jeg vil elske han slik jeg en gang gjorde over en lang, lang tid. En del av meg vil glemme alt som noen gang har skjedd mellom oss, og en annen del av meg vil slåss og kjempe seg gjennom sorgen og lidelsen. Jeg vil komme meg gjennom den store murveggen, selv om jeg ikke vet hva som venter på den andre siden. Det kan være et liv fylt med nye eventyr, eller det kan være et liv der jeg kun sitter hjemme som den jenta jeg er, i gyngestolen til mamma og ser på Hotel Cæsar på TV2, mens jeg sørger og gråter over ting som har skjedd i fortiden. Jeg vil ikke være en slik jente. Jeg vil være livlig, glad og ikke minst ha en tro på at alt kommer til å ordne seg med tiden. Alt vil bli bra en gang, det vet jeg. Jeg må bare bruke litt tid til å fordøye jævelskapen.

En tjue år gammel jente som meg skal ikke bruke opp all sin tid på unødvendig dritt som en gammel kjæreste som ikke kunne holde seg til kun meg, og bare meg. Han måtte hoppe rundt på alle andre, mens jeg satt hjemme og trodde han var på jobb for å tjene seg penger. Det han gjorde var noe helt annet enn hva jeg hadde forventet. Jeg trodde han var en trofast og god kjæreste, men likevel litt badboy. Hadde aldri trodd at han skulle synke så langt ned i jorden, og dra meg med seg.

?Unnskyld.? Det ordner dessverre ikke alt. Selv om praten gikk over flere timer, kunne jeg føle at hjertet mitt ble svakere og svakere for hver gang viseren flyttet seg på klokka. Jeg kjente at tårene presset frem bak øynene, og jeg visste ikke om jeg turte å la de trille frem nedover kinnene mine. Jeg ville være sterk, og sterke jenter gråter ikke. Det er det han sier.

Og nei, det er ikke slik at jeg har kjærlighetssorg nå, og kjæresten har ikke vært utro! Jeg har det bedre enn noen gang, men jeg ville bare skrive om det. Hva syns dere om teksten?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Charlotte Marie

Charlotte Marie

16, Fredrikstad

Jeg er en 16 år gammel jente fra Fredrikstad, som blogger om hverdag, tanker og meninger. Er det noe du lurer på kan du kontakte meg på charlottehansen93@hotmail.no :)

hits